Manglende overganger: Menneskelig opprinnelse og fossilregisteret

(fra 'Theistic Evolution - a Scientific, Philosophical and Theological critique, kap.14)

Standard evolusjonær historie, slik den formidles av evolusjonister, er at vår art, homo sapiens, utviklet seg fra apeliknende arter gjennom tilsynelatende ikke-styrte prosesser, som naturlig seleksjon og tilfeldige mutasjoner. Teistiske evolusjonister og andre evolusjonære vitenskapsfolk hevder ofte at fossilregisteret for denne evolusjonen av mennesker fra ape-lignende skapninger er ubestridelig. Men deres synspunkt støttes ikke av fossilregisteret. Hominin-fossiler faller regelmessig i to grupper: ape-lignende arter eller menneske-lignende arter, med et stort utildekket gap i mellom. Nesten hele hominin-registeret kjennetegnes av fragmenterte fossiler, særlig da de tidlige homininer, som ikke dokumenterer forløpere til menneskene. For ca. 3-4 mill. år siden dukket australopitesiner plutselig opp, men de var generelt apelignende. Da vår art Homo dukket opp, skjedde deg også plutselig uten klare bevis på en overgang fra tidligere ape-lignende homininer. Hovedtypene av homo-slekten er meget like moderne mennesker, og deres forskjeller begrenser seg til små-skala mikroevolusjonære endringer. Det arkeologiske registeret viser en 'eksplosjon' av menneskelig kreativitet for omkring 30-40 tusen år siden. Til tross for kravene til evolusjonære paleonantropologer og media-hypen omkring det, dokumenterer ikke fossil-registeret at mennesker dukket opp fra apelignende vesener. Og fremdukkingen av mennesker er alt annet enn en gradvis darwinistisk evolusjonær prosess. Også teistiske evolusjonister burde verdsette at andre kristne holder lovlig støttede syn ut fra vitenskap.

1. Et fragmentert felt
A. Fossilregisteret er fragmentert, og det finnes lange perioder som det er få fossiler av homininer/hominider (En hominid er en hominin men ikke nødvendigvis motsatt. Definisjons-avhengig). National Geographic erkjenner: Fossilregisteret for 2-3 millioner år siden er spesielt sparsomt. Faktisk kan du putte alle (fossiler) i en skoeske, og likefullt få god plass til skoene." (4) Så fragmenterte og atskilte er dataene, i følge Harvard zoolog Richard Lewontin (ateist), at "Til tross for opprømte og optimistiske påstander som har blitt gjort av noen paleontologer kan ikke noen hominid-art defineres som vår direkte stamfar." (5)
En annen utfordring er den fragmenterte naturen til selve de fossile gjenstandene. Typiske hominid-fossiler avhenger av rene benrester, noe som gjør det vanskelig å forme definitive konklusjoner om morfologi (kroppsbygning/lære om former). F.eks. er skjelettene til bavianer og sjimpanser ikke ulike, men de har store forskjeller i oppførsel. Evolusjonist St. Jay Gould skriver: "De fleste hominide fossiler, selv om de gir grunnlag for endeløse spekulasjoner og utstrakte historiefortellinger, er kjevefragmenter eller skallelapper. (9)

Kroppslige rekonstruksjoner av utdødde homininer er likedan subjektive. De forsøker ofte å forminske evner til menneskelignende og overdrive dem til aper. En lærebok for høyskoler karikerer neandertaler som intellektuelt primitive, selv om de utviste eks. på intelligens og kultur, og Homo erectus som lutende og framoverbøyd, selv om de er ekstremt like moderne mennesker. Motsatt portretterer samme lærebok Austalopitesiner som i realiteten hadde en sjimpanselignende hjerne, med glimt av intelligens og følelse, en felles taktikk i illustrerte bøker om menneskets opprinnelse. (13) Ordene til den kjente lege og antropolog Ernst Hooton (Harvard Univ.) forblir gyldig: "Angivelige rekonstruksjoner av gamle typer av mennesker, har liten om noen vitenskapelig verdi, og vil sannsynligvis bare villede publikum." (15)

Naturens sparsomme vitnesbyrd sammen med ønsket om å gjøre tillitsfulle påstander om menneskets utvikling, forråder ofte objektiviteten og fører til skarpe uenigheter. (16) På lignende vis røper D. Johanson og Bl. Edgar at ambisjoner og livslang jakt etter annerkjennelse, kan gjøre det vanskelige for paleonantropologer å innrømme når de har feil: Menneskelige evolusjonære studier har blitt plaget av debatter og kontroverser. Grunnene til argumentasjon over en spesiell skalle, en handfull tenner, eller en uviss geologisk dato er ikke så vanskelige å forstå. Ofte kan et sammenrasket fossil skape diverse fortolkninger .. Innsatsen er høy. Hominide fossiler er glamorøse og bringer vitenskapelig suksess og popularitet til dem som finner dem .. Fossilene blir selv æret og ettertraktede. Fremvisning av motsatte bevis blir ofte møtt med stae gjentagelser av opprinnelige syn .. Det tar tid å gi opp kjæledegge-teorier og assimilere ny informasjon. I mellomtiden, vipper vitenskapelig troverdighet balanseskåla til fordel for fonds-anskaffelse og mer feltarbeid.
Søket etter anerkjennelse kan inspirere til direkte forakt mot andre forskere. Etter å ha intervjuet paleoantropologer for en dokumentar, fortalte producer Mark Davis at "Hver neandertal-ekspert mente at den siste jeg snakket med var en idiot, om ikke en faktisk neandertal." (19) Selv de mest veletablerte og sikre evolusjonære modeller, er basert på begrenset bevis. Som Nature redaktør Henry Gee innrømte: "fossilbevis av menneskelig evolusjonær historie er fragmentert og åpent for ulike fortolkninger." (20)

II. Standardmodellen for menneskelig evolusjon
Til tross for uoverensstemmelsene, så er det en standard fortelling for menneskelig evolusjon, som blir gjenfortalt i talløse lærebøker, nyhetsartikler og populær-litteratur. Faktisk aksepterer så godt som alle vitenskapsfolk som er sitert i dette kapitlet, en eller annen evolusjonær fortelling om menneskets opprinnelse. En av de mest vanlige oppfatningene er gjengitt i Fig. 1 (til høyre). Vi skal nå starte med de tidligste homininene og bevege oss gjennom australopitesiner og så til Homo-slekten. Dette kapitlet vil gjennomgå fossilbeviset og fastslå hvorvidt det støtter standardberetningen for menneskelig evolusjon. Som vi skal se, motsier bevisets stilling ofte den evolusjonære fortellingen.

III. Tidlige homininer
I 2015 så to ledende paleontologer gjennom fossilbeviset for menneskelig evolusjon i et prestisjefylt vitenskapelig bind ('Macroevolution'). De erkjente "knappheten på uomtvistelig bevis for avstamnings-bestemte linjer," og innrømte: "Den evolusjonære sekvensen for majoriteten av hominine avstamningslinjer er ukjent. De fleste honinine grupper, spesielt tidlige homininer, har ingen tydelige forfedre, og i de fleste tilfeller kan ikke avstamnings-etterfølger sekvenser bli sikkert konstruert." (21) Ikke desto mindre har tallrike teorier blitt fremmet om tidlige honininer og deres opphavs-relasjoner til mennesker.
A. Sahelanthropus tchadensis: Tournai skallen
Selv om Sahelanthropus tchadensis, også kalt Tournai skallen, er kjent bare gjennom en hodeskalle og noen tann-fragmenter, er den blitt kalt det eldste kjente hominin på den menneskelige linje. Men ikke alle er enige. Birgitte Senut, fra National History Museumi Paris, kalte Tournai skallen "skallen til en hun-gorilla" (22) og samskrev i Nature at Sahelanthropus var en ape, ikke-bipedal og at "mange .. trekk .. linker eksemplaret med sjimpanser, gorillaer eller begge, til eksklusjon for hominidene." (23) Denne debatten har fortsatt, men ledende autoriteter advarer at tenner og skalle-fragmenter alene, "trolig ikke er pålitelige til å rekonstruere fylogeni-relasjonen til høyere ape-arter og slekter, inkludert dem blant homininene." (24) Dessverre for homininer lik Sahelanthropus, er fragmenter av en kranium med tenner alt vi har.

I sitt vitnesbyrd i Texas-høringen, erklærte Texas evolusjonist, Ronald Wetherington at "hvert fossil vi finner forsterker sekvensen som vi allerede tidligere antok å eksistere, heller enn å foreslå noe annet." (25) Men Sahelanthropus forsyner et slående moteks. til den påstanden. I det han kommenterte Tournai , observerte Bernard Wood fra George Washintong Universitet: "Et enkelt fossil kan fundamentalt endre måten vi rekonstruerer livets tre," (26) og forklarte at dersom denne avansert utseende skallen hørte til våre forfedre, "så ruinerer den den ryddige modellen for menneskelig opphav." (27) M.a.o. om Sahelanthropus var en menneskelig stamfar, så måtte mange senere formodede menneskelige stamfedre, inkl. australopitesiner bli tvunget ut av vår familie-linje.

B. Kostelige lille Orrorin tugenensis
Orrorin som betyr 'originalt menneske' på et Kenyansk språk, var en primat i sjimpanse-størrelse, kjent bare fra "et blanding av benrester" (28) inkl. deler av armen, nedkjeven, låret og noen tenner. Da det opprinnelig ble oppdaget, skrev New York Times: "Fossiler kan være tidligste menneskelige link," (29) og rapporterte at Orrorin "kan være den tidligste kjente stamfar til den menneskelige familie." (30) Nature svarte på slik hype ved å advare mot "slik opphisselse, ved å fastholde påstanden om en seks-millioner år gammel direkte stamfar til moderne mennesker, trenger å bli roet ned." (31)
Det synes som et godt råd. Paleontologer hevdet opprinnelig at Orrorins lårben indikerte bipedal bevegelse "passende for en populasjon som sto på morgengryet til en menneskelig linje." (32) Men en senere kommentar i Yale University Press, innrømte "Alt i alt, er det på nåværende tidsrom kostelig lite bevis, som vitner om hvordan Orrorin beveget seg." (33) Om Orrorin viste seg å være en oppreist-gående hominin fra 6 mill. år siden, ville det kvalifisere den som vår stamfar? Ikke nødvendigvis. Evolusjonære paleoantropologer benytter ofte bipedalisme som lakmus-testen på medlemskap til den menneskelige avstamnings-linje, men fossil-registeret har produsert bipedale aper som endog evolusjonister gjenkjenner var fjernet langt fra menneskelig opprinnelse. (34) I følge en Nature kommentar, oppnådde en slik ape (Oreopithecus) bipedalisme konvergent med mennesker og forsynte en objekt-leksjon om at menneskelige trekk som bipedalisme, ikke nødvendigvis indikerte menneskelig avstamning. (35)
Liksom Tournay skallen truet med å omskrive det hominine tre, dersom Orrorin var vår stamfar, ville den også erstatte de fleste australopithesiner fra vår avstamningslinje. (36) Det er ganske enkelt for lite kjent til å bestemme dens livsstil, bevegelse eller evolusjonære relasjoner. Som to kritikere argumenterte i Nature, "Orrorin er ikke en hominin," og "vi er langt unna enighet om dens rolle i menneskelig evolusjon." (37)

C. Ardipithecus ramidus: 'irsk-stuing' eller årets gjennombrudd?
I 2009 annonserte Science den lenge påventede publikasjonen av Ardipithecus ramidus, et mulig hominint fossil som levde for 4,4 mill. år side. Forventninger økte atter at dens oppdager UC Berkeley paleoantropolog Tim White lovte et 'fenomenalt individ' som ville være "Rosetta-stenen for å forstå bipedalisme" (38). Media ansatte ivrig homininen de kalte 'Ardi' til å evangelisere publikum for Darwin. Discovery kjørte nyhetsoverskriften "Ardi, eldste kjente menneskelig stamfar avduket, og siterte White i å si "så nært som vi har kommet å finne siste felles stamfar (SFS) til sjimpanser og mennesker." (39) Ass. Press deklarerte, "Verdens eldste menneske-linkede skjellet funnet," (39) og erklærte "det nye funnet gir bevis for at sjimpanser og mennesker utviklet seg fra en felles stamfar for lenge-lenge siden." (40) Science kalte Ardi for 'årets gjennombrudd' for 2009,(41) og introduserte henne med overskriften: "En ny slags stamfar: Ardipithecus avdekket." (42)
Å kalle Ardi ny, kan ha vært et dårlig ordvalg, siden hun ble funnet første halvdel av 1990-tallet. Hva gjorde at det tok 15 år å publisere analysen? En 2002 artikkel i Science erklærte at bena var så 'myke', 'knuste' og kalkaktige" at White rapporterte: "Når jeg renser en kant, slites den ned, så jeg må formstøpe hver eneste av de brutte stykkene for å rekonstruere dem." (43) Senere reportere erkjente på lignende vis at "deler av Ardis skjelett ble funnet knust, nesten til småbiter og trengte omfattende digital rekonstruksjon," inkludert bekkenet som så ut som en irsk-stuing." (44) National Geographic skrev på lignende vis at Arids "nedtrampede" levninger var "stygt knust og ødelagt" og "så skjøre at de kunne bli til støv ved berøring." (45)

Krav om bipedal bevegelse krever nøyaktige mål av den presise formen av bekkenet. Kan man stole på en 'Rosetta sten for å forstå bipedalisme' når Ardi var knust, nesten til småbiter? Science siterte flere paleoantropologer som var skeptiske til at det knuste bekkenet virkelig viste nødvendige detaljer for å demonstrere bipedalisme." (46) Til og med noen som aksepterte Ardis rekonstruksjon var ikke tilfredsstilt om at hun var et bipedalt menneskelig opphav. Primatolog Esteban Sarmiento konkluderte i Science at "Alle de til Ar. ramidus siterte bipedale egenskaper, også tjente som mekaniske rekvisitter for firbenthet, og i tilfellet Ar. ramidus fot-segment proporsjoner, finner sine nærmeste funksjonelle analogier til gorillaer, et firebent landdyr og ikke en frivillig eller vanebundet bipedal." (47) B. Wood spurte hvorvidt Ardis postkranie kvalifiserte den som hominin." (48) og samskrev i Nature at om "Ardi er antatt å være hominin," så hadde den "bemerkelsesverdig høye verdier av likhet blant stadig eksisterende store aper." (49) M.a.o. hadde Ardi ape-liknende karakteristika, som om en satte til side promotorenes ønske, heller skulle indikere relasjoner til aper enn til mennesker. En artikkel i Nature erklærte at Ardi var et menneskelig opphav, på ingen måte var den mest naturlige forklaring." (50) Stanford antropolog R. Klein var enig: "Jeg tror ærlig talt ikke Ardi var en hominid, eller bipedal." (51) Sarmiento observerte at Ardi hadde karakteristika som var forskjellig fra både mennesker og afrikanske aper, slik som dens ikke-hengslede kjeveledd, som burde fjerne henne langt fra menneskelig opphav." (52)
Hva nå enn Ardi var, er alle enige i at hun opprinnelig var stygt knust og trengte utvidet rekonstruksjon. Ingen tvil om at debatten vil fortsette, men er vi tvunget til å akseptere de "menneskelig opprinnelses" punkt-liste, slik Ardis oppdagere fremmet det i media? Sarmiento mener ikke det. I følge Time Magazine, betrakter han "hypen omkring Ardi til å være overdrevet." (53)

IV Senere homininer: Australopitheciner
Mange paleoantropologer tror australopitheciner var oppreist gående homininer og opphavelige til vår Homo-slekt. Om man derimot graver i detaljer og spør spørsmål som: Hvem, hvor og når, så er det mye kontrovers. En artikkel skrev: "det er lite enighet om hvilken art av Australopitheciner som er den nærmeste til Homo-slekten, om noen. Selv opprinnelsen til slekta Australopitheciner selv er uklar.
A. Retroaktive bekjennelser av uvitenhet
I 2006 kjørte National Geographic en historie kalt "Fossilt funn er missing link i menneskelig evolusjon, sier vitenskapsfolk." (55). Det rapporterte funnet av hva Ass. Press kalte "den mest komplette kjede av menneskelig evolusjon så langt." (56) Fossilene som hørte til kjeden Australopithecus anamensis, ble sagt å linke Ardipithecus til dens formodede australopithecine etterkommere. Hva ble nøyaktig funnet? I følge den tekniske artikkelen, ble kravene basert på en hjørnetann til en mellomliggende "tyggende robusthet" (57) Om noen få tenner, av middels størrelse og form utgjør den mest fullstendig kjede til menneskelig avstamning så langt," så er bevisene for menneskelig evolusjon faktisk meget beskjedne.

Ved siden av å lære ikke å stole på media-hyper, så er det en annen lærdom her. I følge med rosen for den 'manglende linken' kom retroaktive bekjennelser av uvitenhet, der evolusjonister erkjente et stort gap i sin modell kun etter å ha trodd å ha funnet bevis som plugget det gapet. Således erkjente artikkelen som rapporterte disse tennene, at "inntil nylig, ble opprinnelsen til Australopithecus fordunklet av et sparsommelig fossilregister." (59) Det fortsatte: Opprinnelsen til Australopithecus, slekten vidt kjent som forfedre til Homo, er et sentralt problem i menneskelig evolusjonære studier. Australopithecus arter skiller seg bemerkelsesverdig fra stadig eksisterende afrikanske aper og kandidater til opphav for hominider som Ardi, Orrorin og Sabelanthropus. (60)
Evolusjonister som i ettertid bekjenner uvitenhet om noe tidligere ikke-fylt gap', risikerer å komme i en situasjon der det nye beviset, som formodentlig fylte gapet, ikke vil vise seg særlig overbevisende. Dette synes å være tilfellet hvor noen få tenner var alt som sto mellom et uløst sentralt problem i menneskelig evolusjonær historie, og "den mest komplette kjeden av menneskelige evolusjon så langt." Videre er vi etterlatt med ubestridte innrømmelser at Australopitheciner skiller seg bemerkelsesverdig" fra sine antatte tidlige hominine opphav. Australopitheciners opphav, forblir tydeligvis 'obskurt'.

B. Australopitheciner er som aper.
Mens Ardipithecus, Orrorin og Sahelanthropus er kontroversielle grunnet sine fragmenterte etterlevninger, er det tilstrekkelig mye kjente fossiler fra australopitheciner, til å forstå deres morfologi (kroppsbygning). Australopitheciner som bokstavelig betyr 'sørlige aper', er en slekt av homininer som leved i Afrika fra ca. 5 til 1.2 mill. år siden. "Splittere" som slutter mange ulike arter og 'sammen-slåere' (lumpers) som slutter færre, har laget en variasjon av ulike skjemaer for australopitheciner. De 4 mest vanlige artene er afarensis, afrikanus, robustus og boisei. Robustus og boisei har større knokler, og blir noen ganger samlet innen slekten Paranthropus. (61) De er tenkt å representere et senere levende avkom som døde uten noen levende etterkommere. De mindre 'slanke' formene, afarensis, afrikanus levde trolig tidligere og blir klassifisert innen slekten Australopithecus. (62)

Den mest kjente Australopithecus er Lucy, som hørte til afarensis, en av de mest komplette, kjente fossil blant pre-Homo homininer. Hun blir ofte beskrevet som en tofots ape-lignende skapning, som er en ideell forløper for mennesker. Forfatteren (Casey Luskin) besøkte en reiseutstilling med Lucys ben i 2009. I tillegg til det faktum at Lucy ikke så menneskelignende ut, var han også slått av det ufullstendige ved skjelettet. Bare 40% er funnet, og mye av det er rene ribbens-fragmenter. Veldig lite av Lucys hodeskalle er funnet, og likevel er hun en av de mest betydningsfulle funn noensinne.
Det er noe skeptisisme knyttet til hvorvidt Lucy representerer ett enkelt individ, eller endog en enkelt art. I en utstillingsvideo , innrømmer Lucys oppdager, Donald Johanson, at knoklene ble funnet spredt utover åsen. Hans skriftlige beretning siterer Lucy-forsker Tim White, : "Siden fossilet ikke var funnet på stedet, kunne det ha kommet fra hvorsomhelst ovenfor. Det er ingen beskrivelse av hvor bena ble funnet heller. Alt du kan gjøre er å lage sannsynlighetsutsagn (om at Lucy var ett individ). (63) Johanson innrømmer at en regnstorm til, kunne ha vasket bena bort for godt. Hva som kunne ha skjedd i tidligere stormer og blandet henne med hvem vet hva? Kunne Lucy representere ben fra multiple individ, eller endog arter?

Spesielt er det vanskelig å si at hennes oppreiste stilling, den halve bekkenet og det halve lårbenet, tilhørte samme individ. I 2015 ble det avgjort at en av Lucys ryggvirvler tilhørte en bavian. (64) Vitenskapsmannen som oppdaget en tilsynelatende uregelmessigheten forklarte at den var "skylt inn eller på annet vis transportert til mixen av hennes etterlatenskaper." (65) Kunne det samme ha hendt med noen av de andre bena?
Uansett hevdet Lucy-utstillingen tillitsfullt: "Lucys arter gikk tofots, mye på samme vis som vi gjør," og hennes skjellet "er tilnærmet lik en sjimpanses hode, som kronet på toppen av en menneskelignende kropp." Lucy hadde et lite, ape-lignende hode, som paleoantropolog Lee Berger observerte: "Lucys ansikt ville ha vært underbitt, nesten i samme grad som en moderne sjimpanse." (66) Andre har betvilt hvorvidt Lucy gikk som mennesker eller hovedsakelig var tofots. Mark Collard og Leslie Aiello observerte i Nature at mye av hennes kropp var "ganske ape-lik," særlig med tanke på de relativt lange og buede fingrene, relativt lang armer og trakteformede bryst." (68) De rapporterte "gode bevis" fra hennes håndben, for at hennes art "gikk på knokene," lik sjimpanser eller gorillaer gjør." (69)
En artikkel i New Scientist tilføyer at hennes skjelett fra fingertupper til tær foreslår at Lucy og hennes søstre beholdt flere trekk som ville være meget egnet for å klatre i trær." Richard Leaky og Roger Lewin argumenterer at A. afarensis og andre australopitheciner "nesten sikkert ikke var tilpasset et makelig ganglag og til å løpe, slik mennesker er." (71) De gjenforteller paleontolog Peter Schmid's slående overraskelse over Lucys ikke-menneskelige kvaliteter: "Alle hadde snakket om Lucy som hun var meget moderne, meget menneskelig, så jeg var overrasket over det jeg så .. Hva du ser i en Australopithecus er ikke det du ville ønske i en tofots løpende dyr .. Skuldrene var høye, og, kombinert med det trakteformede brystet, ville det ha gjort svinging av armene meget usannsynlig på menneskelig vis. Den ville ikke ha vært i stand til å løfte brystkassa for den slags type pusting vi gjør når vi løper.

Buken var buet og det var ingen livlinje, så det ville ha begrenset flexibiliteten som er essensiell for menneskelig løping. (72) Andre studier bekrefter australopithecin-forskjeller fra mennesker og likheter med aper. Deres indre øre-kanaler, ansvarlig for balanse og knyttet til bevegelse, er ulikt mennesket men likt med store apers.(73) Trekk som deres ape-lignende bevegelsesmønster og ape-lignende evne til å gripe med tærne (75) ledet en Nature-reporter til å si at "økologisk kan de (Australopitheciner) fremdeles betraktes om aper." (76) En annen analyse i Nature fant at Australopithecin skjelettet viste "en mosaikk av trekk som er unike for seg selv, og viste noe likhet med dem i orangutang," og konkluderte: "muligheten for noen av Australopitheciner er direkte del i menneskelig historie minker." (77) En artikkel fra 2007 rapporterte "gorilla-lik anatomi i Australopithecus afaransis kjeveben", som var "uventet" og "kaster tvil om rollen til Australopithecus afarensis som en stamfar til moderne menneske." (78)

Når det gjelder Lucys bekken, hevdet mange at de indikerte tofots-bevegelse, men Johansonog hans team rapporterte den var "stygt knust" med ødeleggelse og "kløvninger" da den først ble oppdaget. Disse problemene fikk en kommentator i Journal of Human evolution til å foreslå at Lucys bekken er "så ulikt andre australophitesiner og så lik menneskelige tilstander", grunnet "feil i rekonstruksjonen". Noe som skapte et meget "menneske-likt" korsbens-plan." (80) En annen artikkel konkluderer at mangel på klare fossildata forhindrer paleontologer å gjøre sikre konklusjoner om Lucys bevegelsesmåte: "Rådende syn på Lucys holdning er nesten umulig å forene .. å forene slike ulikheter, trengs det mer anatomisk fossile bevis. De tilgjengelige nåværende data er åpne for vidt ulike fortolkninger." (81)
Paleoantropolog Leslo Aiello hevder at når det kommer til bevegelse, er "australophitesiner som aper, og Homo gruppen er lik mennesker." Noe grunnleggende inntraff da Homo utviklet seg, og det var ikke bare hjernen." (82) Det 'noe grunnleggende' var den plutselige tilsynekomsten til den menneske-lignende kroppsformen -uten direkte evolusjonære forgjengere i fossil-registeret.

V. Manglende mellomledd
Om mennesker utviklet seg fra ape-lignende skapninger, hva var overgangsformene mellom ape-lignende homininer (foran) og virkelige medlemmer av Homo-slekten som er funnet i fossil-registeret.
Det er ikke noen gode kandidater.

A. Bortfallet av homo habilis
Mange har sitert homo habilis ('handy man') som en verktøy-brukende art, som var en overgangs-link mellom australophitesiner og Homo. (83) Men dens tilknytning til verktøy er tvilsom, og synes mest drevet av evolusjonære hensyn. (84) Mange spørsmål gjenstår om eksakt hvilke eksemplarer som hører til 'habilis'. Ian Tattersall, en antropolog ved American Museum of Natural History, kaller det 'en samlekurv-gruppe, lite mer enn en høvelig mottaker for hominin fossiler." (85) og tror "mer enn en hominid art er representert." (86) Penn State paleoantropolog Alan Walker forklarer alvoret i disse uoversensstemmelsene: "Dette er ikke en sak om noen fragmenter av fossiler som det er vanskelig å bli enige om. Hele kranier plasseres i ulike arter eller endog slekter, av ulike mennesker." (87) Endog om man ignorerer disse vanskene og antar at habilis er en reell art, forhindrer kronologi at den er opphavlig i forhold til Homo (88).

Morfologiske analyser bekrefter videre at habilis utgjør en usannsynlig 'mellomform', mellom Australophitecus og Homo, og viser at habilis ikke engang inngår i Homo. Et autoritativt gjennomsyn i Nature ved B. Wood og M. Collard, fant at habilis skilte seg fra Homo i form av kroppsstørrelse, form, bevegelsesmåte, kjever og tenner, utviklingsmønstre og hjernestørrelse, og burde reklassifiseres innen Australophitecus.(89) En annen artikkel i Science hevdet at habilis "modnet og beveget seg mindre som et menneske og mer som en australopithecine" og hadde en diett "mer lik Lucys enn Homo erectus." (90) En annen artikkel fant "postkranie-levninger av H. habilis synes å gjenspeile en australopit-lik kropps-plan.(91)
I likhet med australopitheciner, var det mange trekk ved habilis som indikerte at de var mer lik moderne aper enn mennesker. I følge Wood vokste tennene til habilis "raskt, lik en afrikansk ape, i kontrast til den sakte veksten til moderne mennesker." (92) En analyse i Nature av habilis sine øre-kanaler fant at skallen er mest lik bavianers og foreslo at habilis "støttet seg mindre til to-fots bevegelse enn australopitheciner." (93) Artikkelen konkluderer med at "den unike labyrinten (til habilis skallen) representerer en usannsynlig overgangsform mellom morfologi sett i australopitheciner og H. erectus." (94)

En studie ved S. Hartwig-Scherer og R.D. Martin i Journal of Human Evolution, fant at skjelettet til habilis var mer likt det til levende aper enn andre australopitheciner som Lucy (95). De konkluderte: "Det er vanskelig å akseptere en evolusjonær sekvens, der Homo habilis med mindre menneskelignende bevegelses tilpasninger, foreløpig er mellom Australopithecus afarensis .. og fullt tofots Homo erectus."(96) Alan Walker og Pat Shipman kalte habilis "mer apelignende enn Lucy," (97) "heller enn å representere en mellomform mellom den opprinnelige sjimpanseformede tilstanden og Lucy." (97) Hartwig-Scherer forklarer at habilis "fremviser mye sterkere likheter med afrikanske apers lem-proporsjoner" enn Lucy. Det er resultater hun kaller "uventede i lys av tidligere beretninger av Homo habilis som en link mellom australopitheciner og mennesker." (98)

B. Homo naledi vs. Australopithecus

Når et nytt hominin fossil oppdages, griper reportere anledningen til å pushe menneskelig evolusjon. Det var intet unntak fra dette, da nyhetene fortalte om den siste "menneskelige stamfar" etter at en ny art, Homo naledi, ble avdekket i 2015. CNN erklærte: "Homo naledi: Ny art av menneskelig stamfar oppdaget i Sør-Afrika." (99) Daily Mail rapporterte: "Forskere oppdager skalle til ny menneskelig stamfar Homo Naledi." (100) PBS annonserte: "Fossilskatt fra en lenge tapt menneskelig stamfar." (101)

For å unngå misforståelser: Funnet er slående, fordi det representer antagelig den største fangst av hominine knokler, mange hundre, som noensinne er funnet. I et felt der et enkelt stykke av tenner funnet, er en stor sak. Men vet vi at Homo naledi er en menneskelig stamfar? Som vanlig, om man graver i detaljene, så blir svaret nei.
Hovedkravet om naledi er at det var en "overgangsform" eller mosaikk, en oppreist gående hominin med liten hjerne og en kropp i likhet med australopethiciner, men med menneskelignende hender og føtter. Men det tekniske materialet viser at selv noen av de antatt menneskelignende trekk har unike trekk: Hendene viste "en unik kombinasjon av anatomi" (102) inkludert et "unikt første mellomhåndsben morfologi," (103) og lange, buede fingre som foreslår at naledi var ulik mennesker, velutrustet for "klatring og oppheng." (104)
Dens fot skiller seg fra moderne mennesker ved at den har mer kurvet sentralt fotben, og trekk som indikerer en redusert midtre longitudinell bue," som gir den et "unikt bevegelsesrepertoar." (105) Foten viser igjen, at til forskjell fra mennesker, var den "antagelig komfortabel med å klatre i trær." (106)

Den tekniske artikkelen viser også "unike trekk i lårben og skinnben" - som gjør det til et baklem som "skiller seg fra alle andre kjente homininer." (107) Og når det gjelder hodet: "kranie-morfologien til H. saledi er unik .. "(108) Hva den ellers var, så synes naledi i det hele å være unik. Oppdagerne av naledi kalte den "en unik mosaikk som tidligere er ukjent i menneskelig fossil-register."(109) Slik terminologi burde få et varselflagg til blafre. I evolusjonær språkterminologi, betyr vanligvis "mosaikk" et fossil som har en samling trekk som er vanskelige å passe inn i det ordinære evolusjonære treet. Det er tilfellet her.
Om naledi kom det fram et tvilsomt krav om at den begravde sine døde, et vitnesbyrd om dens formodede menneskelige intellekt. Av mange grunner bestrider flere vitenskapsfolk, inkl. to medlemmer av teamet til Lee Berger som kom med påstanden, denne begravelses-hypotesen. (122) Allison Brooke (G.Washington Univ.) hevdet at planlagte begravelser, er så fjernt at det trenger en høyere standard for bevisførsel." (123) Det er også kontroverser om hvorvidt naledi tilhører Homo-slekten. Biologisk-klassifikasjon er et subjektivt anliggende, men gitt artens lille hjerne og Australopith-liknende bekken og overkropp, har plasseringen innen Homo vært kontroversiell. Selv teamlederen, Lee Berger, kommenterte: "Det kan være tvil om Homo-betegnelsen, siden "arten er ganske annerledes noe annet vi har sett." (124) Ian Tattersall skriver at naledi: "besitter en uvanlig kombinasjon av morfologiske trekk" som "synes å ligne mer på Australopither enn noen Homo." (125) En studie fra 2016 fant at naledis plass innen Homo er 'utydelig' og konkluderte naledi synes ikke å dukke opp som mellomledd mellom Australopithecus og Homo. (126)

Et endelig dødsstøt for Homo naledi som et opphav eller overgangsfossil er dens alder. Da den først ble publisert, foreslo dens promotorer, basert på evolusjonære fremfor geologisk bevis, at den levde for 2-3 mill. år siden. Men på den tiden hadde ikke fossilene blitt geologisk datert, noe som ledet Carrol Ward ved University of Missouri til å advare: "Uten datering, viser ikke fossilene nesten noe om hominin evolusjon." (127) Dette stopper ikke paleoantropologer fra å spekulere om dens evolusjonære viktighet. De hevdet at naledi trolig levde for 2-3 millioner år siden, og hevdet den som en overgangs-form ut fra det. Men i 2017 ble Homo naledis levninger "overraskende" datert til den "forbløffende unge"alderen for mellom 236 til 335 tusen år siden, (129) en størrelsesorden (ut fra 10-talls-systemet) mindre enn alderen forutsatt fra evolusjonære betraktninger, og alt for ung til å være relatert til utvikling av mennesker eller opphav til vår art. Antropolog James kidder, som skrev for BioLogos, innrømte : "Nesten alle i det vitenskapelige fellesskap trodde at homo naledi fossilene ville falle innen samme tidsinterval som andre primitive Homo-levninger. Vi tok feil." (130)

Sediba: linken gjenvunnet?
I 2010 promoterte noen av de samme vitenskapsfolkene som oppdaget og fremmet naledi (team ledet av Lee Berger, Univ. of Witwatersrand) en ulike hominin art, Australopithecus sediba, som mellomleddet mellom australopitheciner og Homo. Imidlertid skiller sediba og naledi seg på viktige områder, og er sammen usannsynlige partnere i en evolusjonær linje. Spesielt har sediba (klassifisert innen Australopithecus) "et avansert, menneske-lignende bekken," (110) og "menneske-lignende" nedre ekstremiteter (112), mens naledi (plassert innen Homo) har en Australopith-lignende bekken, (113) primitive tenner og en "primitiv eller Australopith-liknende overkropp," (114) En Australopithecin med tilsynelatende homo-lignende trekk synes være en dårlig kandidat for å utvikle seg til et medlem av Homo med primitive Australopith-like versjoner av de samme trekkene. Om målet er å kaste lys over en linje som ender med moderne mennesker, så utvikler nøkkeltrekk seg i feil retning.

Så selv om sediba og naledi har blitt kalt en "menneskelig stamfar" av noen av de samme folkene, så burde -evolusjonært talt, begge krav ikke være sanne (om man ikke er villig til å tåle et veldig rotete 'tre'). Som en nyhetsartikkel uttrykte det: "Hver (sediba og naledi) har ulike sett av Australopith-like og menneske-lignende trekk som ikke lett kan bli forent på det samme familietreet." (115) Paleoantropologer har også kritisert at sediba var vår stamfar. En kalte den "alt for primitiv til å være vår stamfar for menneske-slekten Homo" og advarte mot at fossilet var omgitt av opphaussing og overtolkninger." (116) En annen trodde den bare representerte Australopithecus africanus. (117) Andre har observert at sediba kommer etter Homo-slekten og har feil trekk. (118) I det han kommenterer om sediba, skriver Harvards Daniel Lieberman: "Opprinnelsen til Homo-slekten er så tåket som noensinne."(119) Donald Johanson bemerket: "Overgangen til Homo fortsetter å være nesten totalt forvirrende." (120) Selv Lee Berger (teamleder for sediba-prosjektet) erkjente da han publiserte om sediba, at "opphavet til Homo og dens relasjoner til tidligere australopitheciner forblir uløst." (121)

Det har vist seg tidligere, som for sediba, at det kan lønne seg å ha litt 'kaldt vann i blodet' når det gjelder å fremme menneskelige stamfedre, og det kan gjelde også for naledi. Mange har protestert på opphaussingen av naledi, (131) og dens livsbane ligner andre homininers, der opphaussede krav om 'overgangsform' eller 'opphavs' status til slutt feilet. Når det kommer til det å evaluere media-påstander om den nyeste 'menneskelige-stamfar', så er det garantert sunt å ha en dose med skeptisisme innabords.

VI. Ett Big-Bang for Homo
Etter å ha innsett at habilis ikke kunne tjene som en 'link' mellom Homo og Australopithecus, klaget to paleoantropologer "denne forvirringen etterlater Homo erectus uten en klar stamfar, uten en fortid." (132) Faktisk når arter som habilis, sediba eller naledi er ute av stand til å tjene som mellomledd, så er det vanskelig å finne fossil-homininer til å tjene som direkte overgangsform mellom ape-lignende australopitheciner og de første menneskelignende medlemmer av Homo. Fossilregisteret viser plutselige endringer som korresponderer med fremdukkingen av vår slekt Homo for ca.2 mill. år siden.
Fra sin første oppdukking, var Homo erectus meget menneskelignende, og skilte seg tydelig fra tidligere homininer som ikke var det. Likevel dukker Homo erectus plutselig opp, uten noen tydelige evolusjonære forløpere. En artikkel i Nature forklarer: Opprinnelsen til den vidt utbredte, mangeformede Homo Erectus linjen forblir unnvikende. Den tydelige kontrasten til noen potensiell forløper (Homo habilis eller andre) og de tidligst kjente Homo erectus kunne signalere en plutselig evolusjonær fremdukking, noe tid før dens første kjente tilsynekomst i Afrika ca. 1.78 mill. år siden. Uvissheten ang. gruppen tilsynekomst i Eurasia og sør-øst Asia gjør det umulig å etablere nøyaktig tid eller sted for opprinnelsen til Homo erectus .. Uansett tid, sted eller opprinnelse, og spredningsretning, så spredte denne arten seg vidt og muligens plutselig før 1,5 mill. år siden. (133)

(Homo naledi bones. Credit: Lee Berger and coauthors 2015 (eLife 2015;4:e09560). Wikimedia Commons, CC BY-SA

Les mer på: https://phys.org/news/2015-09-opinion-homo-naledi-geologic-age.html#jCp)

Den artikkelen ble skrevet i 2002, men problemet forblir. I 2016 innrømmer en artikkel: "Selv om overgangen fra Australopithecus til Homo vanligvis blir tenkt som en plutselig omforming, så er fossilregisteret som gjelder opprinnelsen og den tidligste evolusjon av Homo i realiteten udokumentert." (134) Mens artikkelen argumenterer for at den evolusjonære distansen mellom Australopithecus og Homo er liten, så innrømmer den at "Etter nesten alle beretninger, så dukket den tidligste populasjonen av menneskelig avstamning, fra en ennå ukjent opphavsart i Afrika et sted for mellom 3 og ca. 2 mill. år siden.

Tidlige medlemmer av Homo, nemlig Homo erectus, viser unike og tidligere usette trekk som bidro til denne plutselige oppdukkingen. Den tekniske litteraturen observerer en 'eksplosjon' (136) 'rask vekst' (137) og 'tilnærmet dobling' (138) av hjernestørrelse, assosiert med fremdukkingen av Homo. Wood og Collards hovedgjennomsyn i Science, fant at det bare er ett enkelt trekk fra en hominin som kvalifiserer som 'mellomledd' mellom australopitheciner og Homo: hjernestørrelsen til Homo erectus. (139) Imidlertid indikerer ikke nødvendigvis dette ene trekket at mennesket utviklet seg fra mindre intelligente homininer. Intelligens er hovedsakelig bestemt av intern hjerne-organisering, og er mye mer kompleks enn den enkeltstående faktoren hjernestørrelse.(140) Faktisk er ikke alltid hjernestørrelse en god indikator på intelligens og evolusjonære relasjoner som Wood og Collard observerer: "Relativ hjernestørrelse skiller ikke fossil-homininene på samme vis som andre variable. Det mønsteret viser at linken mellom relativ hjernestørrelse og tilpasnings-sone er relativ." (141) På kortform: Neanderthaler hadde en gjennomsnittlige menneskelig skallestørrelse som var større enn moderne mennesker. Gitt variasjonsbredden til moderne menneskers hodeskaller (Se Fig. 1), så kunne en fremadskridende bevegelse fra relativt små til meget store hodeskaller, kunne lett bli satt sammen ved å benytte ben fra levende mennesker alene. En slik sammenstilling ville gi det falske inntrykket av en evolusjonær utvikling, uten at noen slik er til stede. Som Fig. 1-s.3 viser, hadde erectus en gjennomsnittlig hjernestørrelse innen variasjonsbredden til moderne menneskelig variasjon. Så det å finne noen få hodeskaller av mellom-størrelse, utretter lite til å demonstrere at mennesket utviklet seg fra primitive stamfedre.

En studie kaller menneskets opprinnelse en reell akselerasjon fra evolusjonære endringer av det mer sakte-endrende farten fra australopithecin evolusjon" og erklærte at en slik transformasjon ville ha krevd radikale endringer: Anatomien til de tidligste Homo sapiens eksemplarene indikerer betydelige modifikasjoner i det opphavelige genomet og er ikke bare en utvidelse av evolusjonære trender i en tidligere australopithecin-linje gjennom Plioscen-perioden. Faktisk har aldri dens kombinasjon av trekk dukket opp tidligere." (145) For dem som ikke er knyttet til det evolusjonære paradigmet, er det ikke tydelig at denne endringen fant sted i det hele.

Den påtagelige mangel av fossile bevis for denne hypotetiske overgangen, mellom Australopitheciner og Homo, er bekreftet av tre Harvard-paleontologer: Som med mange nøkkel-evolusjonære begivenheter, så er det både gode og dårlige nyheter. De dårlige nyhetene er at mange detaljer i denne overgangen er utydelige, på grunn av knappheten i fossil-registeret og arkeologiske registre. (147) Når det gjelder de gode nyhetene, innrømmer de: "Selv om vi mangler mange detaljer om nøyaktig hvordan, når og hvor overgangen inntraff, så har vi tilstrekkelige data fra tidligere og etter overgangen, til å kunne gjøre noen slutninger om den overordnede naturen til nøkkel-endringer som fant sted. " (148)
M.a.o. viser fossilregisteret ape-liknende australopitheciner før, og menneske-lignende (Homo) etter, men ikke fossiler som dokumenterer overgangen mellom dem. I fravær av mellomformer, etterlates vi til slutninger om en overgang, basert bare på formodningen om evolusjon, som at en udokumentert overgang må ha inntruffet på ett eller annet vis, noen tid og noe sted. De formoder at denne overgangen skjedde, selv om vi ikke har fossiler som dokumenterer det. Selv Science innrømmer: "Vår slekt Homo er tenkt å ha utviklet seg for litt mer enn 2 mill. år siden, fra tidligere hominide Australopithecus. Men det er få fossiler som gir detaljert informasjon om denne overgangen. " (149)

På samme vis erklærte W. Kimbel, Arizona State University i Nature: "De evolusjonære begivenheter som førte til opprinnelsen av Homo-linjen er et vedvarende pussle-spill i paleoantropologi." (150) En annen gjennomgang bemerket samtidig den "tilsynelatende plutselige tilsynekomsten til Homo erectus." (151) På lignende måte gjenkjente den store evolusjonære biologen Ernst Mayr den plutselige tilsynekomsten til vår slekt: de tidligste fossilene til Homo, Homo rudolfensis og Homo erectus, er atskilt fra Australopithecus ved et stort, ikke-forbundet gap. Hvordan kan vi forklare dette tilsynelatende spranget? Når vi ikke har noen fossiler som kan tjene som missing-links, må vi falle tilbake på den velfortjente metoden med historie-fortelling, konstruksjonen av en historisk fortelling. {Oversetters kursivering} (152)
En annen kommentator foreslo at bevisene impliserte en 'Big-Bang teori' for fremdukkingen av Homo. (153) Dette store ikke-forbundede gapet mellom ape-lignede Australopitheciner og menneske-like medlemmer av slekten Homo, utfordrer evolusjonære beretninger for menneskelig opprinnelse.

VII. Alt innen familien
I kontrast til Australopitheciner, er hovedmedlemmene av Homo-erectus og Neanderthalene (Homo neanderthalensis) meget like oss. Noen paleontologer har endog klassifisert erectus og neanderthalensis som medlemmer av vår egen art, Homo sapiens. (154) For ikke å få (alt) for mye fra en bok, henviser jeg til presentasjonen i boka: Human Origins and the Fossil Record, siden den der er beskrevet av samme forfatter, Casey Luskin.
Om senere hominider -her.

Referanser:

4. https://news.nationalgeographic.com/news/2015/03/150304-homo-habilis-evolution-fossil-jaw-ethiopia-olduvai-gorge/ Tilgjengelig 15.9.2018

5. R. Lewontin, Human Diversity (New York: Scientific American Library, 1995, 163.

9. St. Jay Gould, The Pandas Thumb: More Reflections in Natural History (New York: W.W. Norton, 1980, 126.

13. Biggs et al. Biology: The Dynamics of Life, 438

15. Earnest Albert Hooton, Up from the Ape, rev.ed. (New York: McMillan, 1946), 329

16. https://www.newyorker.com/magazine/2016/06/27/lee-berger-digs-for-bones-and-glory Tilgj. 13.9.2018

19. Johanson and Edgar, From Lucy to Language, 32

20. Henry Gee, "Return to the Planet of the Apes," Nature 412 (July 12, 2001):131-132

21. B. Woods and M. Graobovsky, "Macroevolution in and around the Hominin Clade," in Macroevolution: Explanations, Interpretations, and Evidence, red. Serreli Emanuele og N. Gontier (Heidelberg: Springer 2015), 347-376 (365)

22. "Skull Find Sparks Controversy," BBC News, July 12, 2002, http://news.bbc.co.uk/2/hi/science/nature/2125244.stm

23. Milford H. Wolpoff et al, "Sahelanthropus og Sahelpithecus'? Nature 419 (Oct. 10,2002):581-582

24. M. Collard og B. Woods, "How Reliable are Human Phylogenetic Hypotheses?" Proceedings of the National Academy of Sciences USA 97 (April 25, 2000): 5003-5006

25. R.Wetherington, Testimony, Time Index 2:06:00-2:06:08

26. B. Wood, "Hominid Revelations from Chad," Nature 418 (July 11, 2002): 133-135

27. Ibid.

28. Potts og Sloan, What Does it Mean to be Human?, 38

29. J.N. Wilford, "Fossils May be Earliest Human Link," New York Times, July 12,2001

30. J.N. Wilson, "On the Trail of a few more ancestors," New York Times https://www.nytimes.com/2001/04/08/world/on-the-trail-of-a-few-more-ancestors.html Tilgj. 13.9.2018

31. L.C. Aiello og M. Collard, "Our Newest Oldest Ancestor?," Nature 410 (March 29, 2001):526-527

32. K. Galik et al, "External and Internal Morphology of the BAR 1002'00 Orrorin tungenensis Femur, Science 305 (Sep. 3, 2004): 1450-1453

33. Sarmiento et al, Last Human ,35

34. F.eks. Oreopithecus bambolii

35. B.Wood og T. Harrison, "The Evolutionary Context of the First Hominins," Nature 470 (Febr. 17, 2011):347-352

36. L.C. Aiello og M. Collard, "Our Newest Oldest Ancestor?,"

37. Ibid, 527

38. Tim White sitert i Ann Gibbons, "In the Search of the First Hominids," Science 295 (Feb. 15,2002):1214-1219, (1216)

39. J. Viegas, "Ardi, Oldest Human Ancestor Unveiled," Seeker, Okt. 1, 2009

40. R. E. Schmid, "Worlds Oldest Human-Linked Skeleton Found," http://www.nbcnews.com/id/33110809/ns/technology_and_science/t/worlds-oldet-human-linked-skeleton-found/#.W5qGe-gzaUk Tilgj. 13.9.2018

41. A. Gibbons, "Breakthroug of the Year: Ardipheticus ramidus," Science 326 (Des. 18, 2009): 1598-1599

42. Gibbons, "New Kind of Ancestor," 36-40

43. Tim White sitert i Ann Gibbons, "In the Search of the First Hominids," Science 295 (Feb. 15,2002):1214-1219, (1215-16)

44. M.D. Lemonix, "Ardi is a New Piece for the Evolution Puzzle," Time Oct. 1, 2009

45. https://www.nationalgeographic.com/science/2009/10/oldest-skeleton-human-ancestor-found-ardipithecus/

46. Gibbons, "New Kind of Ancestor," 36-40 (39)

47. E. Sarmiento, "Comment on the Paleobiology and Classification of Ardipithecus ramidus," Scienc 328 (Mai 28, 2010): 1105b

48. Gibbons, "New Kind of Ancestor," 36-40

49. B.Wood og T. Harrison, "The Evolutionary Context of the First Hominins," Nature 470 (Febr. 17, 2011):347-352 (348)

50. "Fossils may look like Human Bones."

51. Sitert i J. N. Wilford, "Scientists Challenge Breakthrough' on Fossil Skeletons," New York Times, May 27,2010, https://www.nytimes.com/2010/05/28/science/28fossil.html Tilgj. 13.9.2018

52. Se E. Harrell, "Ardi: The Human Ancestor Who Wasn't," Time, May 27,2010 http://content.time.com/time/health/article/0,8599,1992115,00.html

53.Ibid.

55. J. Roach, "Fossil Find is Missing Link in Human Evolution, Scientist Says," National Geographic News, April 13, 2006 http://news.nationalgeographic.com/news/2006/04/0413_060413_evolution.html

56. http://nbcnews.com/id/12286206/ns/technology_and_science-science/t/fossil-discovery-fills-gap-human-evolution/

57. Se fig. 4 i White et al, "Asa Issie, Aramis, and the Origin of Australopithecus," 883.

59. White et al, "Asa Issie, Aramis, and the Origin of Australopithecus," 883.

60. Ibid.

61. B.Wood og T. Harrison, "The Evolutionary Context of the First Hominins," Cambridge Encyclopedia of Human Evolution red. St. Jones et al.s231-240

62. Om den lite dokumenterte "australopithecus garhi" se http://humanorigins.si.edu/evidence/human-fossils/species/australopithecus-garhi Tilgjengelig 15.9.2018

63. Tim White, sitert i Donald Johanson og J. Shrew, Lucy's Child: The Discovery of at Human Ancestor (New York: Early Man Publishing, 1989); 163

64. http://www.newscientist.com/article.com/article/dn27325-baboon-bone-found-in-famous-lucy-skeleton Tilgjengelig 15.9.2018; 65. Ibid

66. Berger og Hilton-Barber; In the footprints of Eve: The Mystery of Human Origins, 114

68. M. Collard og L.C. Aiello, "From Forelimbs to Two Legs," Nature 404 (Mars 23, 2000):339-340

69. Br. G. Richmond og D.S. Strait, "Evidence tha Humans Evolved from a Knuckle-Walking Ancestor," Nature 404 (mars 23,2000): 328-385

70. J. Cherfas, "Trees Have Made Man Upright," New Scientist 97 (Jan. 20, 1983):172-177

71. R. Leakey og R. Lewin, "Origins Reconsidered: In Search of What Makes Us Human (New York: Anchor, 1993), 195

72. P. Schmid, sitert i ibid, 193-194

73. Fr. Spoor, B. Wood et al, "Implications of Early Hominid Labyrinthine Morphology for Evolution of Human Bipedal Locomotion," Nature 369 (Juni 23, 1994): 645-648

75. R. J. Clarke og Ph. V. Tobias, "Sterkfontein Member 2 Foot Bones of the Oldest South African Hominid," Science 269 (Juli 28, 1995): 525-527

76. P. Andrews, "Ecological Apes and Ancestors," Nature 376 (Aug. 17, 1995):555-556

77. Oxnard, "Place of the Australopithecines in Human Evolution."

78. Yoel Rak, A. Ginzburg et al, "Gorilla-Like Anatomy of Australopitheticus afarensis Mandibles Suggests Au. Afaransis

80. Fr. Marshall, "A New Morphometric Analysis of the Hominid Pelvis Bone," Journal of Human Evolution 38, (Mars 2000):347.365, 359

81. M. M. Abitbol, "Lateral view of Australopitheticus afarensis: Primitive Aspects of bipedal Positional Behavior in the Earliest Hominids," Journal of Human Evolution 28 (Mars 1995):211-229

82. Leslie Aiello, sitert i R. Leakey og R. Lewin, "Origins Reconsidered: In Search of What Makes Us Human" (New York: Anchor, 1993), 196

83. A. Walker og P. Shipman, "Wisdom in the Bones: In Search of the Human Origins (New York): A. Knopf, 1196)133: "If there is one attribute that has defined habilis from the very beginning, it is its intermediate position between aussralopithecines and Homo erectus."

84.J. H. Schwartz og I. Tattersall, "Defining the Genus Homo," Science 349 (Aug. 28, 2015):931-932

85. Ian Tattersall, "The Many Faces of Homo habilis," Evolutionary Antrhopology 1 (1992): 33-37

86. .J. H. Schwartz og I. Tattersall, "Evolution of the Genus Homo," Annual Review of Earth and Planetary Sciences 37 (2009): 67-92

87. Alan Walker, "The Evolution of the Genus Homo," in the Origin and Evolution of Humans and Humanness, red. D. Tab Rasmussen (Boston:Jones and Bartlett, 1993), 31

88. F. Spoor, M. Leakey et al, "Implications of New Earyl Homo Fossils from Ileret; http://www.nbcnews.com/id/20178936/ns/technology_and_science-science/t/fossils-paint-messy-picture-human-origins/ Ikke tilgjengelig pr. 15.9.2018

89. Wood and Collard, "Human Genus"

90. Gibbons, "Who was Homo Habilis?"

91. Lee R. Berger et al., "Homo naledi, A new Species of the Genus Homo from the Dinaledi Chamber, South Africa," eLife 4 (2015):e09560

92. Woods syn er beskrevet i Gibbons, "Who was Homo Habilis?" se også Wood og Collard, "Human Genus"

93. Spoor et al., "Implications of early Hominid Labyrinthine Morphology for Evolution of Human Bipedal Locomotion" 94. Ibid

95. S. Hartwig-Scherer og R.D. Martin," Was Lucy More Human than Her 'Child'? Obs. of Early Hominid Postcranial Skeletons; Journal of Human Evolution 21 (1991): 439-449 96. Ibid

97. Walker og Shipman, Wisdom of the Bones, 130; 132

98. S. Hartwig-Scherer, "Apes or Anchestors?" i Mere Creation: Science, Faith, and Intelligent Design red. W. Dembski

99. D. McKenzie og H. Wende, "Homo naledi: New Species of Human Ancestor discovered in South Africa. https://edition.cnn.com/2015/09/10/africa/homo-naledi-human-relative-species/ Tilgjengelig 15.9.2018

100. R. Reilly, "Is this the First Human? Extraordinary Find in a South African Dave Suggests tha Man May Be up to 2.8 Mill. Years old," Daily Mail, sept. 10, 2015 http://www.dailymail.com/co/uk/sciencetech/article-3228991/New-species-ancient-human-discovered-Fossilised-remains-15-bodies-unearhted-South-African-cave.html Må ha tilgangs-nøkkel!

101. pbs.org/newshour/bb/trove-fossils-long-lost-human-ancestor-greatest-find-decades/ Tilgjengelig 15.9.2018

102. https://www.sciencedaily.com/releases/2015/10/151006123631.htmTilgjengelig 15.9.2018

103. Lee R. Berger et al., "Homo naledi, A new Species of the Genus Homo (from the Dinaledi Chamber, South Africa," eLife 4 (2015):e09560)

104.Tr. L. Kivell, A.S. Deane et al, "The Hand of Homo naledi," Nature Comm. 6 (Oct. 6, 2015):8431

105. W. Harcourt-Smith et al, "The Foot of Homo naledi," Nature Comm. 6 (Oct. 6, 2015): 8432

106. https://www.sciencedaily.com/releases/2015/10/151006131938.htm Tilgjengelig 15.9.2018

107. Lee R. Berger et al., "Homo naledi, A new Species of the Genus Homo (from the Dinaledi Chamber, South Africa," eLife 4 (2015):e09560); 108. Ibid

109. W. Harcourt-Smith et al, "The Foot of Homo naledi," Nature Comm. 6 (Oct. 6, 2015): 8432

110. K. Wong, "First of Our Kind", Scientific American, Nov.1,2012, July 10, 2016 Se også: https://www.aaas.org/news/science-australopithecus-sediba-may-have-paved-way-homo Tilgj. 15.9.2018

111. https://www.aaas.org/news/science-human-evolution-takes-twist-australopithecus-sediba Tilgj. 15.9.2018

112. https://www.livescience.com/28656-closest-human-ancestor-was-pigeon-toed.html Tilgj. 15.9.2018

113. http://meeting.physanth.org/program/2016/session39/vansickle-2016-primitive-pelvic-features-in-a-new-species-of-homo.html Tilgj. 15.9.2018

114. Berger et al. Homo naledi, "A new Species of the Genus Homo."

115. https://www.theatlantic.com/science/archive/2015/09/homo-naledi-rising-star-cave-hominin/404362/ Tilgj. 15.9.2018

116. Huge McKnight, "Expers Reject New Human Species Theory," The Independent, Apr. 8, 2010

117. M. Balter, "Candidate Human Ancestor from South-Africa Sparks Praise and Debate," Science 328, (Apr. 9, 2010): 154-155

118. https://www.nytimes.com/2012/06/28/science/australopithecus-sediba-preferred-forest-foods-fossil-teeth-suggest.html Tilgj. 15.9.2018

119. slate.com/articles/health_and_science/science/2010/04/yet_another_missing_link.single.html Tilgj. 15.9.2018; Må godkjenne bruk av personlige data

120. M. Balter, "Candidate Human Ancestor from South-Africa Sparks Praise and Debate," Science 328, (Apr. 9, 2010): 154-155

121. Berger et al. Homo naledi, "A new Species of the Genus Homo." eLife 4 (2015):e09560); 108.

122. https://www.scientificamerican.com/article/debate-erupts-over-strange-new-human-species/ Tilgj. 15.9.2018

123. https://www.scientificamerican.com/article/mysterious-new-human-species-emerges-from-heap-of-fossils/ Tilgj. 15.9.2018

124. https://www.nytimes.com/2015/09/11/science/south-africa-fossils-new-species-human-ancestor-homo-naledi.html Tilgj. 15.9.2018

125. http://inference-review.com/article/the-genus-homo Tilgj. 15.9.2018

126. Mana Dembo et al, "The Evolutionary Relationships and Age of Homo naledi: An assessment using Bayesian Phylogenetic Methods," Journal of Human Evolution 97(2016): 17-26

127. Sitert i Young, "6 Tiny Cavers."

128. https://www.sciencedaily.com/releases/2015/09/150910084610.htm Tilgj. 15.9.2018 https://www.bbc.com/news/science-environment-39710315 Tilgj. 15.9.2018

129. https://www.sciencedaily.com/releases/2017/05/170509083554.htm Tilgj. 15.9.2018

130. https://biologos.org/blogs/guest/what-homo-naledi-means-for-the-study-of-human-evolutionTilgjg. 15.9.2018

131. https://phys.org/news/2015-09-opinion-homo-naledi-geologic-age.html Tilgj. 15.9.2018

132. Walker og Shipman, Wisdom of the Bones, 134

133. B. Asfaw et al, "Remains of Homo erectus from Bouri, Middle Awash, Ethiopia," Nature 416 (mars 21, 2002):317-320

134. W.H. Kimble et al, "From Australopithecus to Homo: The Transition that wasn't," Philosophical Transactions of the Royal Society B 371 (2016):20150248 {oversetters understreking}

136. St. Rice, "Encyclopedia of Evolution (New York: Checkmark, 2007), 241

137. Fr. M. Wiketits, "Charles Darwin, Paleoanthropology and the Modern Synthesis," in Handbook of Paleoanthropology, 97-125

138. D. Falk, "Hominid Brain Evolution," Looks Can Be Deceiving," Science 289 (Juni 12, 1998):1714

139. Homo erectus sies å ha middels hjerne størrelse og homo ergaster sies å ha homo-lignende post-kranialt skjelett med mindre, australopith-lignende hjerne størrels

140. T.W. Deacon, "Problems of Ontogeny and Phylogeny in Brain-Size Evolution," Int. Journal of Phylogeny 11 (1990):237-282

141. Wood og Collard, Human Genus

145. J. Hawks, "Population bottlenecks and Pleistoscene Human Evolution," Molecular Biology and Evolution 17 (2000): 2-22, 3; 146. Ibid

147. Lieberman et al, "Transition from Australopithecus to Homo," 1; 148. Ibid

149. St. Hurtley et al, "From Australopithecus to Homo", Science 328 (Apr. 9, 2010), 133

150. Kimbel, "Hesitation on Hominin History."

151. A. Turner et al, "Zoogeography: Primate Early Hominin Distribution and Migration patterns," i Handbook of Paleoantrophology, 623-642

152. E. Mayr, "What Makes Biology Unique: Considerations of the Autonomy of a Scientific Discipline" (Cambridge: Cambridge Univ. Press, 2004), 198

153. umich/edu/~newsinfo/Releases/2000/Jan00/ro11000b.html Ikke tilgjengelig

154. E. Delson, "One Skull Does not Mean a Species Make," Nature 389 (Oct. 2, 1997): 445-446

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund